hits





Hva jeg selv føler om meg selv, eller føler jeg må forandre på, skal være helt opp til meg. Om jeg vil ned i vekt er opp til meg. Andre kan ikke hverken tvinge eller forsøke å presse meg til å forandre de tingene andre mener ikke er bra nok med meg. Vi kommer aldri til å være "bra nok" i andres øyne, de kommer alltid til å finne feil.

Okei, dette er ikke et type innlegg jeg noen gang hadde planer om å publisere offentlig, men jeg føler jeg må. Jeg vet dette er et tema mange har sterke tanker om, og jeg kommer sikkert til å få høre det gjentatte ganger. Jeg har vært utrolig usikker på meg selv, og spesielt kroppen min så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri godtatt meg selv, og ser ikke at det kommer til å skje med det første heller. Jeg har alltid vært tynn, men aldri tynn nok. Helt til jeg gikk opp i vekt. Jeg har selv ikke noe positivt å si om dette, det skjedde av en grunn, men uansett hva jeg føler har ingen andre rett til å klage over min vekt. Det er min kropp, og når alt kommer til alt, er det jeg som bestemmer over den. Hvis jeg ønsker å gå ned i vekt igjen er det opp til meg, ingen andre har rett til å forsøke å tvinge eller presse meg til å gå ned i vekt. Jeg er ikke overvektig, det er ikke farlig, jeg har bare gått opp i vekt.

Årsaken til dette er en medisin jeg ble satt på for å forsøke å bedre migrenen min. Jeg står ikke lengre på den, delvis fordi den ikke funket..delvis fordi andre mente det rett og slett ikke var verd det. Det at jeg gikk opp i vekt var ikke en pris det var verd å betale, for å muligens slippe å leve med smerter hver dag. Er det dette vi har kommet til? Heller smerter over ekstra vekt?

Hva jeg selv føler om meg selv, eller føler jeg må forandre på, skal være helt opp til meg. Om jeg vil ned i vekt er opp til meg. Om jeg bil ned i vekt eller ikke er bare opp til meg. Andre kan ikke hverken tvinge eller forsøke å presse meg til å forandre de tingene andre mener ikke er bra nok med meg. Hva tror du kommer ut av å påpeke andres usikkerheter og "feil"? Jeg skal si dere hva; hat. Hat ovenfor seg selv, og hat ovenfor de som mener vi må forandre oss for å være bra nok.  Vi kommer aldri til å være "bra nok" i andres øyne, de kommer alltid til å finne feil. Feil med ting vi liker med oss selv, og feil med ting vi missliker om oss selv. Opp igjennom årene har jeg fått høre at jeg er for tynn eller for feit, for syk eller for frisk, for trist eller for glad, for mye eller for lite.

Uansett hva jeg gjør vil jeg aldri være bra nok i andres øyne. Men jeg er meg. Jeg er meg, og hva jeg er gjør med meg er mitt valg. 

Ja, jeg poster et bikinibilde (har vel forsåvidt gjort det før også). Ikke for å bevise det ene eller det andre, men fordi alle kropper er forskjellig, og alle er like bra, med eller uten litt ekstra på kroppen.




Hei dere. Jeg har blogget veldig lite de siste ukene, fordi jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og hvor jeg skal slutte. Jeg vil være ærlig, og jeg vil skrive, men jeg vil ikke være negativ. Når ting er litt vanskelig er det ikke så lett å vite hvor balansen mellom negative innlegg og ærlige innlegg går. Ting har vært ganske vanskelig de siste ukene, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte for å forandre på det. Jeg er vedig sliten for tiden, jeg blir helt utslitt av så lite, og ingen mengde søvn hjelper på det. Jeg har blitt veldig usikker på hva jeg egentlig vil, og hva jeg faktisk greier, og jeg som er så avhengig av å alltid ha planer for alt blir ekstra stresset når jeg føler jeg ikke har orden på noe. Jeg prøver å finne ut av hva jeg vil, og hvordan jeg kan få det til, men jeg kommer ikke noe lengere enn at de tingene jeg vet jeg vil, har jeg ikke muligheten til å gjøre noe med likevel. Siden jeg lever med en kronisk sykdom er det også ekstra vanskelig å finne ut av hva jeg vil, for jeg vet aldri når det sier stopp. Jeg greide å fullføre vg1, og jeg vil virkelig fullføre resten av vgs, men det virker så uoverkommelig til tider. Jeg tror det hadde blitt lettere om jeg hadde fortsatt på nettskole i steden, men velger jeg den veien har jeg studielån allerede før jeg har fulført vgs. For ikke å nevne, da tror jeg at jeg også hadde blitt veldig lite sosial. Hvis jeg uansett greier å fullføre vgs, hva skjer etterpå? Hvor langt kommer jeg med studiene mine før fraværet kommer i veien for å fortsette? Det er så vanskelig å prøve å holde seg motivert til noe slikt, når det bare føles som om jeg jobber mot meg selv. Jeg føler at uansett hva jeg gjør blir jeg stående stille. Jeg trenger virkelig å finne ut av ting, rydde tankene mine litt, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.




Har dere noen gang dømt noen ut i fra noe du ikke vet noe om? Stirret stygt på noen som parkerte på rullestolparkering, fordi de ser friske ut? Tenkt at folk er late fordi de tar heisen en etasje? Eller blitt sur på veninna som avlyste nok engang, fordi hun er "syk"?


Det er så utrolig mange sykdommer som er usynlige, både fysiske og psykiske. Sykdommer som hver dag blir misforstått som ikke-eksisterende bare fordi de er usynlige for omverdenen. Jeg har levd med kronisk migrene i ni år, så jeg vet hvordan det er å ha en usynlig sykdom. De aller fleste rundt meg skjønner ikke hvordan det er å leve med en usynlig sykdom, hvordan det er å måtte "bevise" at jeg faktisk er syk. Det er opp til hver enkelt person å velge om de skal tro meg eller ikke, fordi jeg har ikke bevis, bare ord. Vet dere hvordan det er å ha så vondt i hodet at du knapt greier å åpne øyene, fordi det er for vondt og lyst, og være så kvalm at du ikke greier å spise noe, og knapt greie å bevege deg, fordi alle leddene i kroppen har gitt opp, og likevel må du dra ut i verden og late som du har det bra? Sansynligheten er stor for at du ikke vet det, å det er helt greit, men ikke si at du vet hvordan jeg har det når du ikke har peiling.

Jeg har fått hørt mye rart av folk, rett og slett på grunn av uvitenhet. Folk vet alt for lite om usynlige sykdommer. Jeg har fått hørt alt i fra jeg er heldig som "slipper skole" til folk som mener de skjønner hvordan jeg har det fordi de har litt hodepine innimellom. For det første er det noe virkelig galt med folk som heller vil være syk (ikke bare på skoledager men også i ferier og helger) og tilbringe hele dagen alene på et mørkt rom bare for å slippe skole. Hvis jeg kunne byttet bort dette med å ha et normalt A4 liv, med skole og jobb, ville jeg ha gjort det uten å tenke to ganger. For det andre så er det helt greit at du ikke skjønner hvordan jeg har det, det er ikke engang alle leger som skjønner det, men ikke si at du skjønner hvordan jeg har det når du ikke gjør det. Så hvis jeg ikke kommer til en bursdag jeg først sa jeg skulle på, ikke kommer på skolen, eller må utsette ting som skal gjøres eller filmkvelder med venner,  så er det en årsak bak det. Tro meg, jeg vil alle disse tingene, men det er ikke bare å late som migrenen er der, eller pushe igjennom det. Slik er det med alle usynlige sykdommene, men det er ofte vanskelig å skjønne.

Neste gang du ser noen som ser friske ut parkere på rullestolplass, en unge som ikke oppfører seg, eller folk som tar heis en etasje, tenk på det at de kan ha en usynlig sykdom å da er det ikke så gøy å bli glodd på, eller beskyldt for noe som overhode ikke stemmer. Som den gangen tidligere i år der jeg hadde en virusinfeksjon i lungene og slet skikkelig med å puste, og en fremmed bestemte seg for å klage på at jeg var lat og tok heisen en etasje. Jeg ble så irritert på den personen jeg aldri hadde sett før som trodde hun viste alt om meg, bare fordi jeg tok heisen en etasje. Ikke tro du vet alt om folk du møter ute i verden, for hvis du hadde blitt dømt fordi du har en usynlig sykdom, for noe folk ikke vet noen ting om, skal jeg love deg du hadde blitt veldig irritert selv.


Hvis dere vil lære mere om migrene, som er en av mange usynlige sykdommer, anbefaler jeg dere å lese her.




Det som frister aller mest er å gå i hi. Å bli i senga, gjemme seg under lag av tepper og puter. Å bli her til alt er ok igjen. Å glemme virkeligheten for bare en liten stund, å glemme alt som er vondt og vanskelig. Alt er vanskelig, alt er vondt. Det er som et svart hull som spiser alt jeg bryr meg om. Etterlater meg som et tomt skall. En zombie. De store tingene som brukte å bety så mye..gjør ikke det lengere. Å sitte å stirre på en kjedelig hvit vegg blir en daglig ting, for du orker ikke noe annet. Tankene er et eneste stort kaos, et kaos som krever å bli hørt. Når selv de enkleste oppgavene blir en struggle. Jeg er så sliten, men det er ok, for det er sånt som skjer innimellom. Det er ok å ikke være ok.







 




Siden jeg nå ganske nylig har begynt å øvelseskjøre har jeg selvfølgelig møtt på flere forskjellige typer sjåfører, og det er en del av disse som ikke er særlig tålmodige rundt de som øvelseskjører. Altså, når du har en rød L på bilen kan du være veldig nære å ta førekortet, men du kan også være helt fersk, så det skader ingen å ta litt mere hennsyn til hvem du tuter på. Når jeg var ute å kjørte i går så kvalte jeg bilen såpass mange ganger at jeg måtte vente til neste gang det ble grønt lys (til mitt forsvar var det et veldig kort grønt lys), det var en person bak meg hele tiden, men han lot vær å tute på meg. Han så at jeg faktisk prøvde å kjøre, det var ikke for at jeg ikke fulgte med, og han lot vær å tute. For tror dere jeg hadde greid å kjøre avgårde noe fortere hvis han hadde stressa meg enda mere med å tute? Nope. Det er het greit å tute på folk som ikke ser at det er grønt lys, men når det står en tydlig L bak på bilen, og vedkommende faktisk prøver å kjøre kommer du ingen vei med å tute. En annen gang jeg var ute å kjørte, var jeg på vei til å kjøre inn i en rundkjøring, men jeg måtte vente liiitt lengere enn erfarne sjåfører gjør, og da begynte de to bilene bak meg å tute. I den situasjonen så jeg at jeg ikke kom til å rekke å kjøre inn i mellom de to bilene, fordi jeg viste at jeg ikke var så flink, så jeg tok valget om å vente litt lengere. Men jeg ventet definitivt ikke lenge nok til at det var noen vits i å tute!

Så folkens, hvis dere ser noen i trafikken med en rød L på bilen som dere synes kjører litt sakte eller ikke kommer seg ut i veien på det korte grønne lyset, prøv å tenk på det at denne personene kan være veldig fersk i trafikken, og det hjelper ingenting når dere tuter. Dere skal få lov å tute hvis vedkommende gjør en stor, potensielt farlig feil, men ikke på slike filleting som går seg til etterhvert :)

Btw hvordan kategori mener dere slike type innlegg passer best under? Jeg er litt usikker for det kan både være hverdag og personlig, fordi personlige meninger og ytringer og what not.




Helt blanke ark, men ikke et ord å skrive. Nå som jeg endelig har bestemt meg for å skrive noe, hvor begynner jeg? Jeg kan vel begynne med å si at det ikke er så lenge siden jeg fikk diagnosen sosial angst, men det hadde vært snakk om at det var det jeg hadde i ganske lang tid før der. Jeg ha ønsket å skrive noe, ikke om diagnosen i seg selv, men hva jeg føler rundt det ganske lenge nå. Jeg har ikke skrevet noe, fordi det er ikke akkurat kult å ha angst, det ganske tabu faktisk. Det at det fortsatt er tabu er en av grunnene til at jeg skriver dette. Jeg ser så mange andre bloggere dele slike ting, og jeg føler jeg bør si noe også, hvertfall når jeg har noe å si noe om. Angst er forskjellig for alle sammen, men vil dere hvite hvordan det føles for meg? Har dere noen gang gruet dere så mye til f.eks en legetime eller en tannlegetime at du føler du ikke får puste? At du ikke greier å sitte i ro fordi du skjelver så mye? Sånn føles det til vanlig for de med sosial angst, akkurat som beskrevet med eplekjernen lenger nede her (ikke jeg som har skrevet det). Jeg har tatt vare på de samme notatene jeg viste til psykologen min, jeg skal dele de her uten å forandre på noe, selv om de er på engelsk (føler jeg får frem ting bedre når jeg skriver på engelsk). Det er ikke lange biten, men det er en start.

My heart starts beating real fast. I can't breathe. I can feel my chest going up and down, but I can't breathe. I can't focus. My mind is a mess. I have to get out of there. Every sound gets so loud. So loud it's like a drumming sound  in my ears. I can't focus on what anybody is saying. My palms get all sweathy. It keeps me from sleeping sometimes. It keeps me from going to the store, ordering at a resturant, asking for help or going out with my friends. It keeps me from doing things, because I hate feeling like that. It feels like something is squeezing my lungs so hard I can barely breathe. It feels like everyone is looking at me, judging me, even when I know they aren't. It feels awfull.



 

 




Jeg har så lenge jeg kan huske hatt lyst til å flytte til USA, nærmere sagt så er California eller Florida de plassene jeg har tenkt mest på. Det er ganske mange gunner til at jeg ønsker å flytte dit, men hovedgrunnen er vel vær og humør. Været her? Noen få dager om sommeren med 20+ grader, resten av dagene kan det være helt ned til 20-.  Jeg derrimot trives best når det er varmere enn 25+. Ser dere problemet? Jeg liker egentlig å være utendørs, men her er jeg ikke utendørs med mindre jeg må. Denne delen er vel kanskje ikke så lett å skjønne med mindre dere føler det samme. Jeg merker også nå som det nærmer seg sommer hvor utrolig annerledes humøret mitt er. Slik er det vel hos ganske mange, men jeg føler det ødelegger så alt for mye av livet mitt da jeg bare virkelig trives og er glad halvparten av året.

Jeg har vært stor fan av Kristine Ullebø og bloggen hennes helt siden jeg begynnte å lese blogger for ganske lenge siden, og hennes nyere innlegg har truffet meg spesielt godt. For dere som ikke vet det var hun i Los Angeles i påsken og har etter det snakket om å flytte dit. Jeg vet det er utrolig annerledes til henne enn til meg, da hun blandt annet er signert med et modellselskap der og sikkert har lettere for å skaffe green card, men bare det å høre hun snakke om/planlegge noe slikt gjør at det hele putselig virker bitte litt mere sannsynlig til meg også.  Hvordan jeg skal skaffe green card er jeg ikke helt sikker på enda, be pent kanskje? (haha, det er ikke planen min nei)


Men bare så det er sagt: doubt kills more dreams than failure ever will & don't call it a dream, call it a plan. Hilsen hun som er addicted to quotes
 




Jeg skrev et blogginnlegg for en stund tilbake hvor jeg spurte hvor mye det var greit å dele, om det er greit å være personlig på bloggen eller andre sosiale medier. Jeg fikk flere gode svar fra dere, og vil skrive litt mere hva jeg synes er greit å dele. Som jeg nevnte fikk jeg noen gode svar fra dere,  men jeg lærte også litt fra skolebøkene våre, der det står litt om forskjellen på å være privat og personlig osv. Det å være personlig er en veldig bra ting (ikke for personlig selvfølgelig), for det vil si og dele dine personlige erfaringer eller egenskaper. Det er nettopp det som gjør en blogg bra, dele det du er flink til, tanker, opplevelser og erfaringer, både bra og dårlig. Det er det private, slik som krangler og uvennskap vi skal være litt forsiktig med å dele. Jeg er selv veldig stor fan av å lese innlegg skrevet av bloggere som er litt personlig, spesielt når det kommer til kroniske sykdommer, psykisk helse og slike temaer som ofte er tabu, selv om det ikke er noen grunn for det. Jeg kan sikkert skrive en god del til begge de temaene, men det har jeg nå ikke gjort, enda. Jeg håper å gjøre det en gang, siden det var "planen" bak bloggen, men om det blir i morgen eller når jeg er tjue, vet jeg ikke.

Jeg skriver ofte ned tankene mine, fordi jeg liker å skrive og det blir ofte litt mindre all over the place den veien. Det jeg skriver er ikke nødvendigvis for personlig til å deles med verden, det kan kanskje til og med hjelpe noen andre, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste i verden som føler det jeg føler. Men det har 90% av tiden ikke blitt delt. Jeg tror det eneste som egentlig stopper meg er at jeg bryr meg litt for mye om hva andre folk mener, jeg er redd for å gjøre feil. Greia er jo at alle sammen gjør feil, og samfunnet fungerer slik at uansett hva du gjør eller sier er du aldri "bra nok". Hvis du når målene dine kommer det til å komme nye mål du må nå, og nye etter der igjen. Og la være å gjøre noe kun på grunn av hva andre kanskje kommer til å mene gir ikke mening, for det vil alltid være noen som er uenige.








Hvordan skal vi vite hvor mye som er greit å dele med verden? Folk deler personlige ting hele tiden, både gjennom blogginnlegg, instagramposter og andre sosiale medier, men hvor mye er det greit å dele? Jeg leste en plass at du skal kunne snakke om det du skriver, face to face uten å bli ukomfortabel. Jeg har aldri vært personen til å dele personlige ting, med noen andre en de nærmeste vennene mine, så det å dele noe personlig med så mange mennesker krever ganske mye. Ikke for at jeg ikke vil dele men fordi det er noe jeg fortsatt jobber med. Å skrive er noe jeg liker å gjøre, og det er også den beste måten for meg og få fram hva jeg tenker. Uansett om det er noe personlig, eller hvordan jeg vil dekorere rommet mitt.

Hvis jeg husker rett startet jeg denne bloggen mot slutten av barneskolen. Målet med bloggen har hele tiden vært å dele hverdagen, tanker og interessene mine. Jeg skulle skrive ting som det var. Den hverdagen jeg skrev om her ble ikke helt slik. Jeg skrev om hverdagen min, men jeg skrev om den samme delen alle andre så, og ikke den jeg egentlig levde. Jeg prøvde, men jeg var rett og slett ikke klar for å dele den biten av livet mitt med verden.

Jeg har flere ganger skrevet personlige innlegg, men ikke publisert dem. For hvor mye er det egentlig greit å dele? Finnes det noe fasitsvar, eller kommer det bare an på hvor mye du selv ønsker å dele?

 






Ariel C




Jeg heter Ariel, jeg er 19 år og bor i Trondheim. Her min finner dere alt i fra innlegg om min hverdag, reiser, foto, diy, til innlegg om miljøet, og dypere ting!


Legg meg til som venn





Arkiv


· Desember 2018 · November 2018 · Oktober 2018 · April 2018 · Mars 2018 · Februar 2018 · Januar 2018 · November 2017 · Oktober 2017 · September 2017 · August 2017 · Juli 2017 · Juni 2017 · Mai 2017 · April 2017 · Mars 2017 · Februar 2017 · Januar 2017 · Oktober 2016 · September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015



Kategorier


· Anbefalinger · Antrekk · DIY · Dykking & Fridykking · Dyrene · Foto · Hverdag · Inspirasjon · Kreativitet · Kronisk Syk · Mat · New In · Personlig · Redd verden litt · Reise · Skjønnhet · Skriverier · Trening · Videoer



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Min Instagram · Min YouTube Kanal



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.